- Jeg ville tilbake til RBK

Rosenborg Ballklub fyller 100 år. Gjennom året 2017 vil dette markeres på flere måter. Et av tiltakene er en portrettserie som vil publiseres på RBK.no utover våren, sommeren og høsten, hvor publikum vil møte forskjellige mennesker som åpner opp om sin interesse, lidenskap eller tilknytning til Rosenborg.

Til en slik serie som skal feire Rosenborgs eksistens gjennom hundre år, finnes det et uendelig utvalg av personer, både kjente og mindre kjente, unge og gamle. Vi har landet på et knippe personer som vi mener representerer et mangfoldig spekter av Rosenborg gjennom 100 år og som på sine ulike vis kan kaste forskjellige blikk på det som ofte kalles Nordens stolthet.

Først ut i portrettserien er den tidligere midtbanespilleren Marek Sapara. 

Marek Sapara (35) spilte i Rosenborg i 3,5 år. I forbindelse med hjemmekampen mot Molde var han tilbake i Trondheim og Lerkendal for første gang siden han forlot klubben i januar 2010.

- Mye har endret seg. Både i byen og rundt klubben. Det har kommet opp et stort hotell, sier han og peker.

En god del har også skjedd siden Marek Sapara kom til Rosenborg som en ung og fremadstormende midtbanespiller, med en etter hvert så berømt høyrefot på sensommeren i 2006. Slovaken mimrer tilbake til det som kanskje var hans beste periode i karrieren, over en kopp kaffe inne på Brakka.

- Det føles både godt og litt trist, innrømmer han. Det ble nesten fire år her – det var noen fantastiske år i klubben og byen.

Hva slags forhold hadde du til RBK før du kom hit? Kjente du til klubben som ung?
- Jeg visste mye om RBK, jeg sjekket en del på internett. Da jeg hørte om interessen første gangen sa jeg til agenten min at Rosenborg var mitt klare førstevalg, 100 prosent. Trond Henriksen husker kanskje da han møtte meg i Ruzomberok etter CL-kampen mot Djurgården, jeg sa: «Hvis du er klar og har penger til flybillett, så kan jeg bli med deg med en gang».

Hadde en avtale med klubbeieren

I august 2006 spilte nemlig hans slovakiske klubb, Ruzomberok Champions League-kvalifisering mot Djurgården. På tribunen satt Trond Henriksen som likte det han så. Ruzomberok vant, og tok seg til siste kvalifiseringsrunde, der de møtte CSKA Moskva.

Sapara tar en liten pause. Så lener han seg litt forsiktig fremover på bordet.
- Jeg hadde en avtale med klubbeieren om at jeg kunne gå om vi ikke kom til gruppespillet i Champions League, forteller han.

De russiske mesterne ble for sterke, og slovakene kom seg aldri til Europas ypperste klubbturnering. Nå var de også i ferd med å miste sin kaptein og beste spiller.

Vi spør han om det var spesielt vanskelig å forlate Ruzomberok, som lagets kaptein og største stjerne. Han drar litt på det.

- På en side var det vanskelig å dra. På den andre siden var det en stor mulighet for meg. Jeg hadde vært i Trondheim og sjekket ut klubben og byen 2-3 måneder før, og jeg var blitt veldig imponert. Slike stadioner som Lerkendal finnes ikke i Slovakia. Tanken på å kunne spille der hver uke gjorde meg veldig ivrig, forteller han med stor innlevelse.

- Vi klikket veldig godt sammen

Da han sluttet seg til Knut Tørums lag i 2006, var Brann det ledende laget og på vei mot sitt første seriegull siden 1963. Mye takket være Sapara, havnet gullet i Trondheim etter en sterk sluttspurt. Særlig partnerskapet med Steffen Iversen bidro til å dra seieren i land.

- Vi klikket veldig godt, både på og av banen. Han var fantastisk med meg i begynnelsen. Jeg snakket ikke engelsk i det hele tatt. Han prøvde hele tiden å prate med meg og hjelpe meg. På banen var det fantastisk å spille med slik en flott spiller, lyder rosen av Litj-Ivers.

SAKEN FORTSETTER UNDER BILDET!

Den elegante og populære midtbanespilleren rakk å spille 107 offisielle kamper, og lage 29 mål før han en kald kveld i januar 2010 ble ringt opp og kalt inn på Brakka. Etter det møtet gikk ting veldig fort.

- De ringte meg på kvelden, og neste morgen klokken seks satt jeg på et fly på vei til Ankara. Jeg rakk ikke å si farvel til vennene mine på laget, eller supporterne. Jeg satt på flyplassen og sendte SMS til gutta og takket for at jeg fikk spille med dem, forteller Sapara.

- Jeg var ivrig etter å komme tilbake

Selv merket han overgangen fra det kalde nord til glohete Tyrkia godt.

- Det var helt forskjellig. Det blir som å sammenligne hunder og katter, ler han. Men vi likte Tyrkia også. Sportslig sett var det i tillegg et steg opp for meg fra den norske ligaen, er han rask med å legge til.

Savnet du Rosenborg på noe tidspunkt?
- Selvsagt. Jeg fulgte RBK hele tiden, noe jeg gjør også i dag. På Facebook og noen ganger kunne jeg se kampene på nett. Jeg var med Rosenborg hele tiden, også mens jeg var i Tyrkia.

SAKEN FORTSETTER UNDER BILDET!

Var du noen gang nære og komme tilbake?
- Det var en gang det var noe. Det var ikke snakk om et tilbud, men vi tenkte på det. Det ble undersøkt om det var mulig å få til, men den prosessen ble startet litt for sent.

På dette tidspunktet slet Marek med spilletiden i Ankaraspor, og samtidig med et trøblete kne.

- Jeg var ivrig etter å komme tilbake. Det var fantastisk for meg å være her. Etter å ha vært lenge i Tyrkia og slitt en del med skader, følte jeg at jeg ønsket en forandring, og ville bort derfra og gjerne tilbake hit. Avisene begynte å spekulere før vi begynte å tenke på det. Det endte med at jeg signerte for Ruzomberok, og ringen var på mange måter sluttet.

Hva sitter igjen som ditt sterkeste RBK-minne?
- Første kampen i Champions League borte mot Chelsea. Vi spilte uavgjort i London, og jeg hadde assist til Miika Koppinen. Det var utrolig spesielt. Jeg hadde aldri opplevd noe lignende tidligere.

SAKEN FORTSETTER UNDER BILDET!

Til slutt lurer vi på hva RBK betyr for han i dag. Han tenker seg om, men ikke lenge. Og sier:

- Det er en stor klubb som betyr mye for meg, og har en stor plass i hjertet mitt.

Dagen etter denne samtalen fant sted, fikk Marek tatt sitt farvel med Lerkendal-publikummet. Responsen tydet på at han har betydd noe også for dem.